Til tross for at Kazushige er pensjonist, har han ikke tenkt å senke farten. Det er fordi han ønsker å jobbe som en seniorarbeider på det lokale kjøpesenteret og vanne plantene. Når han ikke nyter naturen og tar vare på plantene, liker Kazushige å reise. Etter operasjonen fikk han en urostomi. Kazushige syntes det ble vanskeligere å reise og bo på japanske hoteller. Han ville ikke la det holde ham tilbake. 

For å unnlate problemene med lave senger, som japanske hoteller har, utviklet han en urostomi poseveske. Borte er dagene med utfordringer på hotellet, og Kazushige kan igjen reise rundt i landet med sin kone. 

På en måte føler Kazushige at sykdommen førte han nærmere sin kone.

Det faktum at han kan reise sammen med henne, og samtidig slappe av og jobbe i hagen, betyr mye for han. Og han velger alltid å se fremover.

Marion har alltid likt å gå på konserter, danse og å gå ut med venner og familie. I en alder av 30 ble utfordringene med urininkontinens store. Hun var forvirret og tenkte at det bare skjer med eldre mennesker og ikke henne. Det gikk ni år før hun gikk til en lege. 

«Jeg ønsker å dele min erfaring og opplevelse med andre unge kvinner som lider av stressinkontinens. Jeg ønsker å hjelpe dem til å nyte livet fullt og helt og å fortsette som før. Finn en løsning på ditt problem. Jeg følte meg så innesperret og lukket i situasjonen, og i dag føler jeg meg fri og kan nyte livet igjen. Finn en løsning på ditt problem, uansett alder.  

Da Marion bestemte seg for en operasjon, var det mye enklere enn hun hadde sett for seg. Hun ventet så lenge som mulig før hun bestemte seg, fordi hun ikke fant nok informasjon tilgjengelig.

«Jeg tenkte at det ville være dyrt og ikke mulig. Så derfor bestemte jeg meg for å legge det vekk i stedet for å finne en løsning på det, forteller hun. «Før operasjonen (tre år siden) følte jeg som om jeg satt i et fengsel rent psykisk. Jeg kunne ikke gjøre noe av det jeg ønsket, som å gå på konserter og hoppe å danse når jeg hørte på musikk. Jeg var redd for operasjonen fordi jeg var feilinformert. Jeg trodde jo det var bare for gamle mennesker og at jeg ikke kunne gå normalt etterpå. Jeg mistet friheten til å gå ut uten konstant å tenke på at et toalett var i nærheten. Jeg var konstant bekymret og levde ikke livet fullt ut. Jeg følte med så alene.

I dag føler Marion seg fri igjen, og hun elsker livet!

I en alder av 19, var Kevin i en bilulykke og som resulterte at han fikk en ryggmargsskade. 33 år senere, vurderte spinalenheten hans å legge ned og flytte avdelingen til et annet sykehus. Kevin ble helt oppgitt og ville ikke akseptere den triste beskjeden. Dermed bestemte han seg for å slåss for å beholde den. Først og fremst med tanke på andre pasienter og han selv som var så avhengig av legene og konsulentene på spinalenheten.

Jeg er lidenskapelig opptatt og forpliktet til å ivareta menneskers rettigheter på et rettferdig vis. Jeg fant ut at det er bedre med samarbeid. Jeg vet at enkelte selskaper strammer inn, men sammen kan vi utvise styrke.

Takk til Kevin - fordi sykehuset bestemte seg for ikke å stenge. Kort tid etter etablerte han SPINE, en pasientorganisasjon som hjelper pasienter, slektninger og leger som jobber med og for ryggmargsskadde. I dag er organisasjonen profesjonelt drevet og har en variasjon av forskjellig fritids- og sportsaktiviteter. 

“Jeg var lei meg og veldig trist. På sykehuset var det travelt og jeg ønsket ikke være der lenge.»

Dineo hadde mistet håpet fordi hun satt på en stol og kunne ikke en gang gå ordentlig.

«Så en dag sendte Gud en engel til meg. En dame fra Coloplast ga med en åpenbaring og spurte meg hvordan jeg hadde det etter at jeg kom ut fra sykehuset med en stomi».

Dinego fikk hjelp til å finne rett produkt - det ble vendepunktet.

Gud a meg, jeg kunne ikke tro det! Jeg sov som en baby om natten. Jeg følte meg så fri og levde igjen. Livet mitt forandret seg fra dag til dag. Jeg var sjokkert og glad samtidig, og jeg smilte igjen, jeg kunne gå rakrygget, til og med leke med min datter igjen. Før gråt jeg og kunne ikke fokusere på mitt barn. Nå følte jeg meg fri og komfortabel, tok vare på min stomi, spiste og  brukte alle klærne mine igjen, ingen flere tårer!»

I 1954, da sykepleier Elise Sørensen ville hjelpe sin søster, som nettopp hadde hatt en stomioperasjon, ble etableringen av Coloplast sitt lange partnerskap med sykepleierne grunnlagt i hele verden. Elises søster var redd for å gå ut og være sosial, i redsel for lekkasje fra stomien. Ved å lytte til sin søsters problem, fikk Elise en ide om å lage verdens første klebende stomipose.

Basert på Elises ide, Aage Louis-Hansen, en sivilingeniør og plastikk fabrikkeier, og hans kone Johanne Louis-Hansen, som var sykepleier fikk de ideen til den første stomiposen. En stomipose som hjalp Thora –og dermed fikk tusenvis av andre mennesker, på likhet med henne, muligheten til å leve som før. En enkel løsning som utgjorde en stor forskjell.

Denne tradisjonen lever enda i vårt selskap, og Louise (til høyre) er et eksempel på det. Stomisykepleieren, Louise, har dedikert sitt liv til å lære opp og undervise andre sykepleiere rundt i verden. Hun er den tidligere lederen av World Council Enterostomal Therapists (WCET) og var lenge en del av Coloplast Ostomy Forum (COF).

Hennes mål har alltid vært og forblir alltid det å hjelpe så mange mennesker som mulig til å leve det livet de ønsker å leve.

«Coloplast er gode til å føre folk sammen. Coloplast og sykepleiere har samme mål. Vi ønsker å forbedre livskvaliteten til våre pasienter.

I en alder av 19, var Kevin i en bilulykke som gjorde at han fikk en ryggmargsskade. 33 år senere, vurderte spinalenheten hans å legge ned og flytte avdelingen til et annet sykehus. Kevin ble helt oppgitt og ville ikke akseptere den triste beskjeden. Dermed bestemte han seg for å slåss for å beholde den. Først og fremst med tanke på andre pasienter og han selv som var så avhengig av legene og konsulentene på spinalenheten.

Jeg er lidenskapelig opptatt, og forpliktet til å ivareta menneskers rettigheter på et rettferdig vis. Jeg fant ut at det er bedre med samarbeid. Jeg vet at enkelte selskaper strammer inn, men sammen kan vi utvise styrke.

Takk til Kevin - fordi sykehuset bestemte seg for å holde avdelingen åpen. Kort tid etter etablerte han SPINE, en pasientorganisasjon som hjelper pasienter, slektninger og leger som jobber med og for ryggmargsskadde. I dag er organisasjonen profesjonelt drevet og tilbyr ulike fritids- og sportsaktiviteter. 

“Hun er dedikert til sitt arbeide og hun er alltid tilgjengelig om det er behov for det, blant pasienter og leger.”

Det er helt tydelig at Flavia er en respektert dame i sitt felt. Målbevisst er et ord som ofte brukes for å beskrive henne, og hennes engasjement er høyt respektert.

Siden 2012 har tilgang til helsehjelp vært kampen for Argentinas Stomiorganisasjon for å  bedre stomipleien i Argentina – loven som gir rett til bedre pleie og produkter for mennesker med stomi.

Takket være felles innsats har retningslinjene for stomi i Argentina blitt forbedret ved å etablere rådgivere som Flavia til å hjelpe og trene leger og sykepleiere som ikke er eksperter innen stomipleie. De sikrer at pasientene kommer tilbake til det livet de ønsker.

For Flavia selv er det faktisk enkelt. Hun forteller selv, «Tanken ved å skulle hjelpe mennesker motiverer meg. Vi kan hjelpe dem til å fortsette med den livsstilen de ønsker.»

Rafael var profesjonell fotballspiller frem til han var 20 år. Så traff hodet hans en sandbank og han ble tetraplegiker. En stund etter skaden, startet han med rullestolrugby, og etter å ha snakket med andre atleter, oppdaget han at han kunne praktisere intermitterende kateterisering selv.

Han ble kjent med Coloplast sine katetre første gang i USA i forbindelse med en konkurranse. Da prøvde han SpeediCath. Ifølge Rafael forandret det livet hans.

«Tidligere hadde jeg mange urinveisinfeksjoner, faktisk hver 3. måned. Jeg var ute av trening og konkurranse, og min livskvalitet ble dårligere. Jeg måtte ofte på sykehus og det gikk utover familielivet.»

Rafael fant den hjelpen han trengte gjennom Access to Healthcare. AtH programmet har i samarbeid med den Brasilianske Foreningen for Urologi jobbet intens med å utarbeide oppdaterte nasjonale retningslinjer for kontinenspleie, med fokus på å skifte fra standardiserte permanente katetre til hydrofile engangskatetre som SpeediCath.

Resultatene har endret seg til å kunne velge hydrofile engangskatetre. Det er vel mottatte retningslinjer for 500 urologer fra 26 forskjellige kommuner i Brasil.

For Rafael finnes det kun en vei: Fremover.

«Min beskjed er: Ikke gi opp, start med intermitterende kateterisering. Det kan forandre livet ditt som det gjorde med mitt.» Nå er jeg lykkelig og lever et godt liv.

For å gjøre en stor forandring, må du heve stemmen. I de siste 20 årene har Makoto Ohama som er grunnlegger for «Japan Spinal Foundation», slåss for bedre pleie for kateterbrukere i Japan.

I 2016 bestemte helsemyndighetene at de skulle forbedre refusjonsordningen for intermitterende katetre etter at Makoto Ohama og the Access Healthcare program hadde kjempet for bedre rettigheter i årevis. Dette representerte et gjennombrudd for Coloplast i det japanske markedet, som enklere kan tilby de nyeste og beste katetrene for mennesker som lever med inkontinens i Japan.

«Det er mangelfull hjelp til ryggmargsskadde i Japan» sier Makoto Ohama. «Ryggmargsskadde har liten tilgang til informasjon om produkter. For å få mulighet til et ordentlig system for ryggmargsskader og å etablere et utstrakt system, må det etableres en Ryggmargsskadeforening.  Det er absolutt helt nødvendig. Så, jeg ønsker å dele denne informasjonen. Det var dette som var hovedbudskapet mitt for å starte prosjektet.»

Japan generelt har et moderne og avansert helsesystem, og med en forbedret refusjonsordning, vil det månedlige kateterforbruket stige med 50%. Det er nærmere 100,000 mennesker i Japan som lever med et inkontinensutfordringer og som trenger katetre, og de vil nå få tilgang til bedre og mer moderne produkter.

Herr Feng hadde ikke noen problemer med å akseptere at han er diabetiker. Uansett, såret på foten som har plaget han er en konsekvens av hans diagnose. Han glad for at den er blitt behandlet. «Diabetes er ikke forferdelig, men et diabetes sår er virkelig forferdelig. Smerten gjorde meg søvnløs om natten. Om dagen gråt jeg hele tiden. Den fysiske og mentale smerten jeg hadde, og tanken på en amputasjon gjør alle bekymret.»

Både Herr Feng og hans leger er veldig fornøyd med opplæringsprogrammet, noe som har bragt sårpleie inn i landet til et nytt nivå. Dr. Yang Baozhung er en av de som er glad for det.

«Med den erfaringen vi får via opplæringen, har vi gjort forbedringer i samarbeidet på tvers. Individuell behandling til den enkelte og bredere utvalg av sårprodukter.»

Gjennom tilgang til helsehjelp har Kina støttet programmet for undervisning og utdannelse ved behandling av diabetes fot og relevante sår fra 2010 til 2015. Under gjennomføringen av programmet, har sår sentre i Kina vært vitne til betydelig utvikling, og hjulpet 4900 pasienter med diabetiske føtter.

«Noen ganger gjorde sykdommen meg urolig og påvirket andre. Pasienter som lå ved siden av irriterte seg over meg. Plagen som det bringer med seg går ikke an å beskrive. Nå har jeg verken problemer med å spise eller sove. Jeg er også mer avslappet. Jeg føler meg veldig bra!»