Første kvinne på guttas kjelkehockeylandslag: – Det er veldig morsomt å spille med gutta. Det er jo en tøff kontaktsport, men det er jo en del av moroa. Og jeg liker å tro at jeg klarer å hevde meg litt.

Lena Schrøder ble født med en ganske komplisert og sammensatt diagnose som kan gi varierende grader av lammelser.

– Jeg er født med ryggmargsbrokk. Da jeg var liten hadde jeg lite problemer med beina, men da jeg kom i skolealder begynte jeg å få lammelser og alt det medførte, sier hun.

Lena likte å være aktiv, deltok på fotballtreninger, innebandy og lignende i skolesammenheng. Men det ble mer og mer bruk av rullestol.

– Jo eldre jeg ble, jo flere problemer fikk jeg. Det ble vanskelig å drive med vanlig idrett, sier hun nøkternt.

Byttet ut fiolinen

Lena valgte å begynne på kulturskolen for å lære å spile fiolin. Det holdt hun på med i ni år. Så fikk hun høre at det skulle dannes et kjelkehockeylag i nærmiljøet.

– Jeg ble hektet fra dag en. Så da byttet jeg ut fiolinen.

Hun ble værende på laget i Moss i fire år før hun flyttet hun til Oslo. Jenta, som hadde seks i snitt da hun gitt ut av videregående, skulle studere medisin.

– Planen er å bli lege, smiler hun.

Første kvinne på herrelandslaget

Hun har nå studert medisin og vært aktiv i Oslo kjelkehockeyklubb i fire år. I 2014 ble hun – som eneste dame – en av gutta på herrelandslaget.

– Jeg har ikke noen fast plass ennå, siden det er en ganske stor tropp.

Likevel har hun fått spilt noen kamper for Norge og noen turneringer innimellom.

– Første landslagskamp var en treningskamp mot Sverige i Moss. Året etter, i 2015, fikk jeg bli med til Østersund og spille mot Sverige og Tyskland.

Også i år blir det noen landslagskamper.

– Jeg får ikke delta på alle, men jeg får kanskje prøve meg i en eller to.

Fysisk kontaktsport

Det er ikke nok damer i Norge til å starte et eget lag. Derfor får herrelandslaget lov til å ta med seg én kvinnelig spiller, som er Lena. Og der trives hun godt.

– Dette er jo en veldig fysisk kontaktsport, men det er jo en del av moroa. Og jeg liker å tro at jeg klarer meg bra. For all del, jeg er ikke på nivå med de beste gutta, men mot de ferskeste liker jeg å tro at jeg kan hevde meg litt.

Hun anbefaler idretten varmt.

– De som har vurdert handicapidrett, bør seriøst prøve kjelkehockey. Det er så morsomt. Det blir aldri ensidig også er det et ekstremt bra miljø. Det er fint å møte folk som har samme problemer. Det er mye galgenhumor, men de ser lyst på ting. Så du får en veldig positiv innstilling av å være sammen med folka her. Du blir veldig glad i dem og vi blir godt kjent. Det gjør et enda hyggeligere å komme på trening.

Idrettsstipend

Nylig fikk Lena et idrettsstipend fra Coloplast.

– Det betyr mye. Samlinger får vi stort sett dekket av landslaget, men det er store utgifter i forbindelse med transport til og fra treninger og turneringer. Skal man satse er man avhengig av støtte og stipender.

Etter å ha brukt produktene deres i mange år, kjenner hun Coloplast godt fra før.

– Kateteret fungerer veldig bra og er veldig diskré. Stomiposene deres er de eneste jeg tåler, siden jeg har plasterallergi.

Før stomioperasjonen undersøkte hun Coloplast sine og fant ut at hun kunne bestille gratis vareprøver.

– Det syntes jeg var veldig greit. Da fikk jeg prøve meg litt frem og se hvordan de fungerte på min hud.

I forbindelse med hockeyspillingen blir det mye bevegelse og svetting, og det er viktig at produktene sitter ekstra godt.

– Brava-teipen er det produktet som har gjort størst forskjell for meg som driver med idrett. Den holder ting på plass og jeg har aldri slitt med lekkasje eller noen ting.

Paralympics

Siden det er manko på kjelkehockeyspillende kvinner er det blitt etablert et europeisk damelag som Lena også spiller på. Men hun har en ekstra fordel.

– Jeg merker at jeg har fått mye igjen for å ha spilt med gutta. Du blir vant til fysikken. Gutter har jo anlegg for å bli sterkere, så jeg må kompensere med alt jeg har. Jeg må spille på smartness og bli god på å lese spillet. Det er kanskje det jeg er best på også og bruker det for det der er verdt. Det jeg sliter mest med er fart, og det er dette jeg må trene mest på.

Det store målet er å komme seg til Paralympics.

– Det har vært drømmen siden jeg startet og det hadde vært ekstra moro å vært med gutta. Jeg er en aktuell kandidat, men det er mange andre som også er. Det er stor konkurranse om plassene, så det er om å gjøre å vise seg mest mulig frem nå.