Idrettsstipend_AnneCathrine - Coloplast Norge

Fallskjermhopperen traff et tre og ble lam:

- Ikke lov å gi seg

 

Vinden var ustabil og kraftigere enn beregnet. Avgjørelsen om å likevel hoppe ut fra flyet forandret livet hennes for alltid. Nå er hun vårt OL-håp i pistolskyting.

 

Anne_Cathrine_WorldCup

 

Forholdene var ustabile. Magefølelsen til sykepleier og firebarnsmor Anne-Cathrine Krüger var ikke på topp. Men hun hadde tross alt reist fra Mo i Rana til Voss for å ta B-sertifikatet.

– Vinden var sterkere enn vi fikk vite i forkant. Jeg burde snudd mot landingsfeltet litt tidligere eller funnet en alternativ landingsplass. Men jeg trodde det ville gå. Det ville det også gjort om jeg ikke krasjet i det siste grantreet, forteller hun.

 

Bestemte seg der og da

Hun traff treet to og en halv meter fra toppen og kappet det rett av. Fallskjermen mistet løftet, og hun ramlet rundt ni meter, rett i bakken.

– Venstrefoten traff marken først. Trykket forplantet seg opp gjennom ryggraden og nakken. Jeg hørte at ryggen knakk.

Da hun lå på bakken kjente hun først ingen smerter. Med hånda klappet hun på beinet, men kunne ikke kjenne det. Så kom smertene, et grusomt spinalt sjokk.

Hjelpen fra Voss fallskjermklubb, der alle hadde gått førstehjelpskurs kom raskt.

– Da gikk det egentlig opp for meg at livet kom til å bli snudd på hodet. Der og da bestemte jeg meg. Jeg har jo unger, er mamma og enslig forsørger og hadde ikke noe valg. Jeg måtte komme meg opp og fram.

 

Solgte hus fra sykesenga

Hun ble fraktet ambulanse til Voss og påvist knekt nakke, knekt rygg flere steder og et knust hælbein i venstrefoten. Hun kunne prise seg lykkelig for at hjelperne stabiliserte nakkene hennes så godt på ulykkesstedet. Så bar det videre til Haukeland og så til St. Olavs, som tross alt lå nærmere de to minste barna, Atle på 11 og Hedda på 14, som fremdeles bodde hjemme på Mo.

I mellomtiden skjedde det masse på hjemmefronten. Det koselige røde huset i skogkanten var ikke rullestoltilpasset og måtte selges. Med bistand fra slekt og familie fikk hun solgt hus, kjøpt leilighet usett og flyttet både ut og inn mens hun selv lå på sykehus.

 – Det var veldig spesielt å flytte rett inn i ny leilighet. Men de hadde gjort det kjempekoselig for meg.

 

Anne_Cathrine

 

Ny hverdag

Så startet livet på nytt, med å få Hedda og Atles hverdager til å fungere med en mamma i rullestol.

– Å klare å rulle meg tett nok inntil senga for å gi de nattakos, var en stor lettelse da jeg fikk det til. Men det ble mye snørr og tårer og mimring om hvordan vi hadde det før, hva vi savnet og hva som ville bli annerledes. Så ble vi ferdige med det.

– Det positive med ulykken, for det finnes positive ting også, er jo at ungene mine har lært at det ikke er lov å gi seg. De har sett meg slite og plages og bli både varm og rød og svett og oppgitt. Men det er ikke lov å gi seg før man virkelig har prøvd. For det meste går, men det tar mer tid.

 

God til å skyte

Etter hvert meldte spørsmålet seg om hva dagene etter fysioterapi og trening skulle fylles med. Fallskjermhoppingen og sportsdykkingen var naturlig nok lagt på hylla for en stund.

– Hvis ikke livet mitt skulle dreie seg om bare å være mamma og rullestolbruker, måtte jeg finne et alternativ. Jeg måtte ha noe som bare var mitt.

Ved en tilfeldighet leste hun om Paralympics i Rio og tenkte at det måtte vært gøy. Så begynte tankene å spinne rundt hva hun var god til.

– Da kom jeg på at jeg har drevet med skyting tidligere. Å skyte viste å være som å sykle, du kan være borte fra det i mange år, men du kan det fortsatt. Det var en lang vei til å bli blant de beste, men jeg kjente på meg at hvis jeg trente kunne dette bli bra.

 

Det tok ikke lang tid før forbundet ville ha henne med til NM, der hun ble norgesmester i sin klasse.

– Det var ikke så vanskelig for jeg var den eneste i den klassen, ler hun.

 

Men hun var god til å skyte og ting skjedde i rekordfart med World Cup i Polen, skytestevner og VM i Tyskland 2014.

– Jeg bare fløt på en bølge og skjønte egentlig ikke helt hva jeg selv hadde satt i gang. Så fikk jeg spørsmålet om jeg var villig til å satse.

 

AnneCathrine_skytetrening

 

Veien mot Paralympics

Dermed begynte konkurransen om å fortjene kvoteplasser til Rio. Men dette året fikk Anne-Cathrine både urinveisinfeksjoner og nyrebekkenbetennelser og mistet flere mesterskap. Til slutt ble det operasjon og hun kan nå kateterisere seg gjennom en åpning ved navlen. Det ga færre urinveisinfeksjoner, men i tillegg har hun en autoimmun sykdom som må holdes i sjakk ved å dempe immunforsvaret.

– Ulempen er at dette er veldig ustabilt og plutselig har jeg alt for lavt immunforsvar. Da kan jeg ikke være blant store folkemengder. Men jeg fikk med meg en World Cup i Sydney. Der klarte jeg endelig å ta kvoteplass til Norge. Da kunne jeg senke skuldrene litt. For hvis jeg klarte å holde nivået på skytingen min oppe, ville jeg mest sannsynlig bli tatt ut til Rio. Men helt sikkert var det ikke.

 

Anne_cathrine_Rio

 

Alene i OL-byen
Anne-Cathrine ble derfor svært glad da beskjeden kom, hun var tatt ut til Rio. Men i forkant fikk hun flere infeksjoner. Hun fikk lov av legene å reise, men måtte ta mange forhåndsregler.  

– Jeg fikk for eksempel ikke være med på åpningsseremonien, så da satt jeg på hotellrommet, nesten helt alene i OL-landsbyen.

Kroppen hennes var urolig og hun fikk muskelrykninger. Fem dager før hun skulle skyte ble hun innlagt på sykehus med infeksjoner.

– En kombinasjon av det mentale trykket og uroligheter i kroppen førte til at jeg ikke presterte bra nok. Men det var en fantastisk opplevelse å være der, så jeg er evig takknemlig.

 

Idrettsstipend

Hun er også veldig takknemlig for støtten hun har fått.

– Jeg fikk støtte av Coloplast året før da ’Veien til Rio’ startet.

Pengene har blant annet blitt brukt til å kjøpe en skytesimulator.

– Ja, den kan jeg takke Coloplast for. Vanligvis skyter jeg hjemme i stua og da står kulefangeren i hylla mellom rødvinsflaskene. Men skytesimulatoren er mye mer nøyaktig og kan brukes på andre måter som å måle hold-tiden min og lignende.

Nå har hun altså fått et nytt idrettsstipend av Coloplast.

– Det kommer godt med. Når jeg reiser må jeg bruke hendene mine til å trille stolen og trenger derfor en assistent som kan håndtere bagasjen. Hotell, fly, og alt som hører med, må derfor ganges med to.

 

Kjenner ikke posen

Hun er også veldig fornøyd med Coloplast på andre måter.

– Jeg er så fornøyd med produktene deres at jeg ikke gidder å undersøke om det finnes noe annet. Nå bruker jeg Sensura Mio stomiposer og kjenner ikke en gang at jeg har på pose. Fargen gjør også at den synes mindre og den knitrer omtrent ikke.

 

En av de største utfordringene for Ann-Cathrin er at hun har gått fra å være høyt og lavt til å sitte stille i rullestol.

– Medisinene bidrar også, så nå har kampen mot kiloene startet. Men på grunn av at vekten økte slet jeg plutselig med lekkasjer. Så jeg sendte Coloplast en mail og da tok det ikke lang tid før problemet var løst. Jeg fikk prøve en konveks plate. Den har en tykkere del, som trykker huden rundt stomien ned, da kommer den bedre frem på magen. Så nå tømmer den seg bedre i posen og er helt tett. Jeg bruker også kateter, men bare Coloplast sitt, for jeg vil bare bruke det som er bra. Og er det noe jeg lurer på, så vet jeg at det bare er å ringe dem.

 

OL-håp i Tokyo 2020

På grunn av motgangen i Rio ble hun ekstra glad da spørsmålet kom om hun ville satse mot Paralympics i Tokyo 2020.

– Nå vet jeg mer hva jeg går til og kommer til å være bedre forberedt.

Men før Paralympics i Tokyo er det mange delmål som må nås, med stevner i Norge og verdensmesterskap i utlandet.

– Dette blir et viktig år å vise at jeg fortjener å være med i 2018, da startskuddet går mot Tokyo. Men det skal jeg klare. For skytingen gir meg så mye. Når jeg skyter i konkurranser eller under trening, blir fokuset flyttet fra nervesmerter og dagliglivets utfordringer til kun å konsentrere seg om skyteteknikken. Noe annet som er veldig positivt er at jeg har fått venner fra hele verden og vi møtes på steder der funksjonshemmede nesten er i flertall. Akkurat det er faktisk litt deilig. Men da ser jeg også at vi i Norge er privilegerte som stort sett får alt vi trenger av hjelpemidler og medisinsk utstyr. Livet mitt vil aldri bli som før, men det går an å ha et godt liv som rullestolbruker også, avslutter hun.

Lukk

Gratis vareprøver - gratis frakt

Takk for din bestilling

Kvittering

Vis skrivebordsversjon