Coloplast Aktivitetsstipend

TEKST OG FOTO: Lena Lyseggen Brenden

– Jeg var jo ganske ung da jeg merket de første tegnene. Det var i påsken 2001, og jeg var hjemme på påskeferie. På den tiden studerte jeg økonomi i Bodø, og merket at jeg fikk problemer med synet, det var vanskelig å lese fordi ting ble uklart, forteller Lene.

Det startet som en betennelse på synsnerven, noe som kan være starten på MS, eller et tidlig tegn på sykdommen. Det ble satt i gang videre utredning for MS. Lene var gjennom ulike undersøkelser, en av undersøkelsene husker hun som litt ubehagelig. Hun måtte ta en spinalpunksjon, da går de inn mellom to ryggvirvler med kanyle og henter ut spinalvæske. Spinalvæsken omgir hjernen og ryggmargen, og noen sykdommer kan gi forandringer i denne væsken, men hun fikk ikke noe endelig svar da.

Så reiste hun tilbake til Bodø for å fullføre studiet, og det gikk fint. Den sommeren flyttet hun hjem til Østfold og startet i ny og spennende jobb på Brynild i Fredrikstad. Livet var bra, og hun følte seg klar for et spennende liv med jobb og mye aktiviteter.

– Jeg tenkte egentlig ikke så mye over de undersøkelsene, og følte vel at ting var bra. Så kom høsten og jeg skulle på jobb en morgen, plutselig fikk jeg problemer med å se, det er jo ikke så bra når du kjører bil, sier Lene. Da ble det en tur på sykehuset, hvor de behandlet nok en betennelse på synsnerven med kortison.

– Det var på sykehuset i forbindelse med denne behandlingen at de nærmest i en bisetning fortalte meg at du har jo MS, så det er derfor du får disse betennelsene. Da ble jeg skikkelig sinna, forteller Lene med et smil.

LIVET STOPPET LITT OPP

– Etter at det første sjokket og sinnet hadde roet seg fikk jeg veldig god hjelp. Jeg fikk god kontakt med MS-sykepleiere på sykehuset i Fredrikstad på nevrologisk dagavdeling, sier Lene.

Lene fikk da bremsemedisiner som holdt sykdommen under kontroll. Hun har en type MS som er attakkvis, det vil si at sykdommen opptrer som ulike typer anfall eller attakk, og at symptomene gradvis går tilbake igjen. For hvert attakk vil likevel sykdommen gradvis kunne forverre seg.

– Det føltes som om livet stoppet litt opp når jeg fikk diagnosen. Det er mange tanker som kommer, hvorfor akkurat meg, og ikke minst hvordan vil dette utvikle seg. Den eneste jeg visste om som hadde MS på den tiden var en slektning som var veldig dårlig og satt i rullestol. Da er det ekstra skremmende for en på 23 år, skal jeg også bli like dårlig, sier Lene. Det er klart det er mye mentalt rundt en diagnose som MS.

Heldigvis kom jeg raskt tilbake til en god hverdag med jobb og full fart på fritiden, jeg var jo ung og ville leve livet, forteller hun.

SYKDOMMEN ENDRER SEG OVER TID

Sykdommen ble håndtert fint i hverdagen, Lena hadde på den tiden shub, eller anfall, en gang i året, men det ble helt fint behandlet med Solu-Medrol kortison.

Lene møtte på den tiden også Marius, som hun etter hvert ble samboer med. Marius fikk tidlig vite at Lene hadde MS, men det håndterte de fint sammen. De kjøpte seg hus, og i 2011 fikk de barn. Lene hadde da vært uten bremsemedisiner i tre år, og opplevde tiden som gravid som veldig bra, og hun følte seg i god form.

– Bare noen uker etter fødselen kom et nytt anfall. Da ble det en ny Solu-Medrolkur og tilbake på bremsemedisiner. Det skulle dessverre snart vise seg at de ikke lenger hadde like god effekt, sier Lene.

– På den tiden merket jeg en endring i sykdomsbildet, jeg fikk endringer i følesansen, men har aldri mistet følsomheten helt. De tre neste årene ble sykdommen generelt mer aktiv og krevende, sier Lene.

SYKDOMMEN STYRTE LIVET

En periode var det selve sykdommen som styrte livet til Lene. – Det var en tøff periode frem til 2015, da var det faktisk sykdommen som styrte livet mitt. Jeg var plaget av fatigue og lite energi. Smerter tiltok og følsomheten endret seg, jeg slet med synsforstyrrelser og merket utfordringer med blære og tarm, så jeg buret meg selv inne, forteller Lene.

– De nye bremsemedisinene tok også helt knekken på immunforsvaret mitt, så jeg fikk infeksjoner hele tiden. Det kunne være urinveisinfeksjoner og luftveisinfeksjoner, og det ble mange antibiotikakurer. En av bivirkningene var også at jeg opplevde angst og depresjoner. Etter åtte måneder fikk jeg nok og sluttet, det var noe jeg selv kunne bestemme. Da ble det ti uker uten medisiner, så fikk jeg prøve en ny type som fungerte bedre. Samtidig tok jeg selv tak i dette med den psykiske delen og fikk god hjelp fra «rask psykisk helsehjelp» i kommunen jeg bor i, det ble viktig for meg, sier hun.

NÅR AVLØPSSYSTEMET IKKE FUNGERER

– Dette er kanskje ikke noe som er hyggelig å snakke om, men samtidig mener jeg det er viktig å dele erfaringer da det betyr mye i hverdagen at dette fungerer godt. Selv opplevde jeg at ting ikke fungerte så bra, jeg fikk «urge-inkontinens» og en overaktiv blære, og da ble det vanskelig å kontrollere det med tissing. Jeg måtte alltid ha kontroll på hvor det var toaletter, og det hendte jeg ikke rakk frem. Jeg fikk muligheten til å prøve ut botox-injeksjoner i blæren, men før jeg kunne få det måtte jeg lære meg å bruke kateter selv. Det synes jeg hørtes litt skummelt ut, men da jeg fikk se hvor små katetrene var, og fikk prøvd gikk det over all forventning. Det er viktig å kunne tømme blæren for resturin, da botox lammer blæren. Nå bruker jeg SpeediCath Compact Eve kateter, de er enkle å ha med seg uten at noen tenker over hva det er. Jeg har noen liggende overalt, både i bilen og i stallen, jeg tenker ikke på at det flaut å bruke det engang. Og så har jeg kontroll, det er nesten det beste, sier Lene.

– Det kan også være vanskelig med god tarmfunksjon når man har MS, og for meg ble det også her litt utfordrende med dårlig kontroll. Jeg har prøvd litt ulike ting, og har fått god hjelp av stomisykepleier med opplæring i bruk av irrigasjonsutstyr. Stomi kan også være en løsning, dersom man ikke finner andre gode løsninger.

SMÅBARNSTID OG FATIGUE

– Jeg opplevde småbarnsperioden som krevende, både fordi det kan være krevende i seg selv, men også fordi sykdommen var mer aktiv på den tiden. Fatigue ble også noe jeg måtte forholde meg til, det å hele tiden føle seg utslitt og tom for energi. Det er ikke uvanlig å oppleve dette ved kronisk sykdom, samtidig er det ikke alltid så lett for andre å forstå hvordan det er. Det hjelper ikke alltid å hvile heller, for du er fortsatt like sliten, forteller Lene.

– Det kan også oppleves tøft å ha det på denne måten, du ser jo så frisk ut, men samtidig er du ikke det. Mange lurer derfor på om du faktisk er syk. Sannheten er jo at på de dårlige dagene er du hjemme for deg selv, og det er ingen som ser deg, fortsetter hun.

AVLYSTE AVTALER MED VENNER

– Det har vært godt å ha støtte i samboeren min, han har alltid stilt opp. Noen ganger kan det likevel være vanskelig, særlig når du må avlyse avtaler med venner fordi kroppen ikke fungerer. Selskaper og hyggelige ting, som du egentlig har gledet deg til, men så kjenner du bare at energien ikke er der. Når slikt skjer er det godt å ha gode venner som kjenner til situasjonen og godtar at det er slik det er, sier Lene. 

OPPHOLD PÅ MS-SENTERET I HAKADAL

– Legen søkte om et opphold på MS-senteret i Hakadal for meg, og dette opplevde jeg som veldig positivt. Under dette oppholdet fikk jeg også veldig god hjelp til å håndtere sykdommen og de utfordringene som følger med. Det var også veldig positivt at samboeren min fikk komme på besøk, og ha samtaler med de som jobber der og kunne spørre om det han lurte på. Et opphold der er noe jeg kan anbefale andre også, der kommer du i grupper med andre som også kan hjelpe deg videre i prosessen, sier hun

HEST ER DEN BESTE BEHANDLING

– For meg ble det viktig å komme meg mer ut, men jeg må bare innrømme at jeg ikke er så glad i å trene. Jeg fikk en henvisning til rideterapi i en periode hvor balansen var blitt en utfordring. Da startet jeg med terapiridning på Hjørgunn Gård og Behandlingssenter, og dette har hjulpet meg mye i hverdagen. Jeg er jo hestejente fra tidligere, og trivdes godt i stallen. Etter hvert fikk jeg lov til å ri og mosjonere en av hestene der, og dette ga meg mye motivasjon. Jeg opplevde at kroppen fungerte bedre, og jeg har fått mye bedre balanse og koordinasjon. Det er god trening å jobbe i stallen, og du kjenner at du får brukt kroppen godt. Det ble egen hest også, sier hun stolt.

– Jeg stortrives i stallen, og det er motiverende å komme seg ut når det er noe du vil, og ikke bare noe du må. Jeg har deltatt på dressurstevner, og det krever mye også med tanke på det kognitive, du må huske programmet og lære deg det utenat. Så her trenes både hode og kropp når man er i stallen.

Søk Coloplast Aktivitetsstipend

Coloplast Norge AS har et stipend som skal bidra til at brukere av stomi- eller kontinenshjelpemidler får leve det livet de ønsker. Coloplast ønsker å bidra slik at du kan oppleve best mulig livskvalitet i hverdagen. Søkere av stipendet kan være individuelle eller et lag/gruppe.

Les mer, og søk om aktivitetsstipendet

Hein, kanskje du kjenner han igjen fra serien «Ingen grenser» på TV. Han er alltid blid og positiv, aktiv og målbevisst. I sommer er målet å sykle til Heinseter på Hardangervidda.

Hein skadet seg i en trafikkulykke i 1983 og fikk en ryggmargsskade som følge av ulykken. De første årene kunne han faktisk gå uten krykker, men av uforklarlige årsaker ble fysikken svekket slik at han rundt 2004-2005 ble rullestolbruker. Hein er gift og har voksne barn på 20 og 23 år. Han bor i Straume utenfor Bergen.

Hein er an aktiv kar som har drevet med det meste av handikappidrett med unntak av boccia og curling. Han er aktiv syklist, svømmer og kjører sitski både langrenn og alpint. Hein var med TV2 på ekspedisjonen «Ingen Grenser 2013» sammen med Odd-Bjørn Hjelmeseth og 10 andre ekspedisjonsdeltakere.

De siste årene har han hatt et årlig «stunt». I 2017 besteg de fjellet Løvstakken i Bergen. Dette var Hein sitt barndoms fjell og det var stor stas å delta. I 2018 var han sammen med en del venner over «vidden» i Bergensfjellene - en vannvittig flott tur. 2019 våget de seg på tur til Glitterheim og i 2020 syklet han sammen med sin kone og datter «Tour de Dovre» - fire dagers sykling og ca 14-15 mil.

HEIN INNLEDER SIN SØKNAD OM COLOPLAST AKTIVITETSSTIPEND SLIK:

Neste års prosjekt er «Med Hein til Hein» om vi får det til. Planen er å sykle i terrenget fra Tuva til Heinseter. Turen er 11,8 km lang og går i ulikt terreng, men vi har god tro på at vi vil få til dette. Jeg gikk mye på ski i dette terrenget som barn og ungdom, ettersom vi alltid feiret påske i Skurdalen/Nedrestøl. Vi var ofte til Tuva, men aldri kom jeg meg til Heinseter, og med mitt navn synes jeg det er på tide.

Jeg tenker at vi bør være 10 stk og at de som er med bidrar på ulike måter med å dra og dytte der det trengs. Etter turen over «vidden» har jeg mange som har lyst til å være med. Det må planlegges godt og jeg ser for meg at vi må ha 2-3 overnattinger, alt ettersom hvordan været blir. Tanken er å starte på Tuva en morgen og overnatte på Heinseter før vi drar tilbake.

Både på turen over «Vidden» og turen til Løvstakken var det mange som ble med og flere hadde aldri vært på destinasjonen til tross for at de har bodd i Bergen i over 50 år. Det synes jeg jo er ekstra artig!

Julie Lyngstøl er en dame på 39 år fra Oslo som lever med ileostomi. Julie ble syk med Crohns i juni 2011 og levde med aktiv sykdom i fem år før tykktarmen ble fjernet i august 2016. Sykdommen ga henne til slutt ikke noe annet alternativ enn utlagt tarm om hun ønsket noe annet enn å være syk. Og det gjorde hun jo!

I SIN SØKNAD OM COLOPLAST AKTIVITETSSTIPEND SIER HUN FØLGENDE:

– Jeg lovet meg selv da jeg ble operert at jeg skulle bruke naturen til å trene og være aktiv. Hadde vært nok inne de fem årene jeg var syk. Jeg er halvt ufør på grunn av sykdommen og tidvis plaga med fatigue, men er ute så mye jeg kan i de gode periodene - som det heldigvis er flest av.

– Jeg elsker å gå på ski, noe jeg savnet mens jeg var syk, men jeg har tatt det igjen etter operasjonen. Vinteren etter operasjonen la jeg Nordmarka for mine føtter. Kjøpte kart og ble gradvis mer kjent og gikk stadig lengre. Når det ikke er skiføre løper jeg, og jeg deltok i Holmenkollstafetten for første gang våren 2017 og de to neste årene.

– Vinteren 2017/2018 var enda en nydelig skivinter, og jeg gikk stadig lengre turer på ski. Med stomiskift og ekstra klær i sekken, tømmesett i topplokket til når jeg må «ut i en busk» og nok med våtservietter og engangslommetørkler. Da snøen gikk våren 2018, bestemte jeg meg for å fortsette friluftslivet. Jeg gikk i fjellet for første gang sommeren 2018, med ham som kort tid etterpå ble min kjæreste. Senere har vi hatt mange turer sammen, i marka og i fjellet. Vi har gått til anskaffelse av to telt som vi veksler på å bruke avhengig av tid på året, vær og hvor langt vi skal. Vi bruker DNTs hytter flittig i ferier og langhelger. Denne e-posten skrives fra Buvasskoia på Ringerike, hvor vi feirer nyttår.

MAN TRENGER IKKE SÅ MYE UTSTYR FOR Å KOMME SEG UT

– Jeg har vært opptatt av å begynne med det utstyret jeg har, og kun kjøpe nytt ved behov. Det starta med hodelykt den første vinteren på ski etter en tur til Kikut hvor jeg akkurat ikke rakk tilbake til lysløypa før det ble mørkt. Jeg har kjøpt ny langtursekk to ganger fordi den jeg hadde ikke var stor nok - jeg ville gå lengre, bære mer. Jeg har kjøpt nye fjellski og skistøvler. Løpesko har jeg skaffet flere par av, og turstaver er blitt anskaffet. Nye klær har funnet vei inn i garderoben, og kartbiblioteket har etter hvert blitt ganske stort.

STOMISKIFT UTE PÅ TUR

– Jeg har måttet lære meg å ta stomiskift i felt - med klemmeflaske til vann, antibacservietter til håndvask, pose på bakken til utstyret og i linningen til avfall. I vind, regn og svermende mygg. Men jeg får det til! Jubler fortsatt høyt hver gang jeg mestrer et skift ute. For meg er stomien en løsning og ikke et problem, og jeg er så glad for alt jeg nå kan gjøre som var umulig de fem åra før jeg ble operert.

I september tok jeg min første overnattingstur alene. Sov en natt i telt og mekka middag og frokost på gassblusset. Det likte jeg så godt at jeg gjentok suksessen uka etter.

HARDANGERVIDDA ER SOMMERENS MÅL

Nå har jeg lyst på en lengre tur alene. Jeg er lærer i grunnskolen og har derfor lang pause om sommeren. Kjæresten min har ikke det, så jeg har flere uker med fri mens han jobber. Den tiden har jeg lyst til å bruke en del av på en lengre tur i fjellet. Jeg har lyst til å tøye grensene mine for hva jeg kan klare å orke alene og dessuten få den roen man får av å være langt unna allfarvei over litt tid.

Turen er planlagt å gå i det sørøstlige hjørnet av Hardangervidda, med start på Kalhovd turisthytte, videre nordover til Mårbu, vestover til Lågaros, muligens med en natt i telt halvveis i etappen, og fra Lågaros sørover til Mogen før jeg busser ned til Rjukan for så å returnere hjem.

Dere kan ellers lese om Julie sine turer og annen trening i hennes facebook-baserte blogg: facebook.com/medposeogsekk

Oslo Rullestolrugbyklubb har stort fokus på rekruttering og ønsker at mange skal få muligheten til å være i aktivitet.

Slik skriver de selv i søknaden;

Vi vil fortsatt ha stoler og utstyr til utlån slik at de som er nysgjerrige på sporten får en mulighet til å prøve. Vi bidrar sterkt under Camp Spinal Sommer der vi stiller med stoler, hansker og veiledning. Vi deltar på, og arrangerer, både Østlandscup og Norgesserie. De beste spillerne i vår klubb deltar også på turneringer i utlandet for å heve nivået på de spillerne som ønsker det, mens vi har et lokalt tilbud for de som bare ønsker å trene litt og være sosial.

Oslo Rullestolrugbyklubb ble i 2018 norgesmestere under NM-veka i Stavanger og nummer to i 2019. Målet nå er å jobbe mot en nytt gull, når konkurransen blir er fortsatt litt usikkert.

Medlemmene av Servicehundforbundet ønsket så inderlig å ha treff og bli kjent med hverandre. Med hard jobbing og støtte fra Coloplast realiserte vi drømmen om samling. Det var en spent gjeng som reiste på Teambuildingtreff på Eidene fra 2. til 6. august 2021.

KAN VI FÅ DET TIL

Servicehundforbundet ble dannet 17. juli 2020. På vårt første styremøte ble det bestemt at vi skulle jobbe for årlig treff for alle våre medlemmer, uansett geografisk tilhørighet i Norge. Men kunne vi klare det økonomisk? Vi brettet opp armene og begynte å jobbe for å få inn penger både på loddsalg og salg av egenproduserte kalendere. Ikke minst var det veldig hyggelig og kjærkomment å få støtte fra Coloplast med 20 000 kroner. Vi så da at vi kunne klare å nå våre mål.

EIDENE LEIRSKOLE

Vi var 14 påmeldte deltakere med servicehund. To måtte dessverre melde frafall rett før leiren startet. Vi kom fra Vadsø i nord til Kristiansand i sør. Spente møtte vi hverandre på Eidene den første mandagen i august. Deltakere, servicehunder, noen familiemedlemmer, et barn og mange assistenter – vi var totalt 28 som deltok på leiren denne uken. Stemningen var god og latteren satt løst fra vi kom til vi dro. For de fleste av oss var denne uka på Eidene vår eneste sommerferie og noe vi hadde sett frem til mens Norge var stengt i pandemi.

Lokalene på Eidene er supre. Her stiller de opp med hev- og senkbar seng til de som trenger det, dusjstol fikset de til alle som hadde behov, og ekstra stor søppelbøtte for stomi- og inkontinensutstyr var heller ikke et problem. Det er godt å kunne være et sted hvor det er åpenhet for tilrettelegging.

SERVICEHUND PÅ PROGRAMMET

Det er litt obligatorisk å kunne trene med servicehund når vi møtes. For å kunne få innvilget servicehund er det et krav om at man må ha en funksjonsnedsettelse og kunne nyttiggjøre seg en servicehund. Uteblir assistenten så kan for eksempel Heidi få på seg klærne med litt strev ved hjelp av servicehund. Liv Tone sin hund henter armprotesen hver morgen og da er hun i stand til å komme seg ut av senga selv. Det å ha en så godt fungerende servicehund som mulig gir oss frihet og rom for utvikling og deltakelse i samfunnet.

To formiddager med trening av hund sto på programmet. De som ikke ønsket å delta hadde mulighet for strandliv på egen strand tilhørende Eidene, men alle deltok og de fleste dro fra leir med noe nytt som hunden kunne bidra med. Det er en god følelse!

Vi gikk turer sammen og koste oss med flott vær i vakre omgivelser. Vi fikk til to dager med grilling nede på stranda. Dette fikset vi selv ved hjelp av to ektefeller som grillet og ordnet all den gode maten som Eidene hadde ordnet. At mat kan smake så godt ute - vi storkoste oss. Vi hadde ordnet med quiz en kveld. Det viktigste var faktisk å vinne, måtte vi innrømme. Slik blir det god stemning og latter av.

BPA-PRAT

Torstein Lerholt fra Medvind kom og holdt et flott foredrag om Brukerstyrt Personlig Assistanse (BPA) for oss. Vi hadde rom for diskusjon og refleksjon. Det er rart hva slags følelser et tema som BPA bringer med seg. Det tar på å søke assistanse for de fleste av oss og flere i gruppa vår hadde fått avslag på tjenesten eller fått avslag på flere timer. Skal vi tillate oss å drømme om hva vi virkelig vil med livene våre, og kan det gjennomføres med eller uten BPA? Det var så godt å kjenne på tilhørigheten vi allerede hadde fått de to dagene vi hadde vært på leir. Vi var en åpen gjeng som turte å prate ut om det å ha en funksjonsnedsettelse og hva som definerer et godt liv.

INTIMSNAKK

Vi hadde vår egen sexolog blant deltagerne. Peggy Rognan ledet an en bolk med intimsnakk den andre kvelden på sommerleir. Hvordan er det å date når man har en synlig funksjonsnedsettelse? Hva når man har stomi eller bruker kateter? Vil dette skremme bort en eventuelt partner? Hva er god seksuell helse? Vi fikk også snakket om dette med å sette grenser for egen kropp ovenfor andre. Flere av oss hadde opplevd det å bli invadert kroppslig med undersøkelser, operasjoner og annet fra vi var nyfødte. Temaene var mange, og vi tok opp ethvert tema med respekt. Så godt det er å kunne få lov og anledning til å møtes på denne måten og snakke ut om dette.

OPPVISNING PÅ VERDENS ENDE

Onsdag hadde vi tur til Verdens Ende hvor vi hadde historisk omvisning av en kjentmann. Deltakerne hadde oppvisning og snakket om det å ha servicehund for turistene på Eidene den dagen. Deltakere kunne selv få lov til å vise frem den øvelsen de ønsket og jammen tok alle utfordringen. Bare det å informere om at hundene våre ikke skal klappes eller snakkes til av andre når de har vest på, er viktig informasjon å gi videre. En lang dag på Verdens Ende med tilhørende lunsj på restauranten ble til en superfin dag. Noen av oss hadde glemt å smøre oss og vi var lyserosa på kvelden etter en lang dag i solen på Verdens Ende.

SISTE KVELDEN

Den siste kvelden kom altfor fort. Vi hadde grillet nede på stranden og vi skulle ha allsang og konsert med Linda Kvam, som er en kjent artist i Norge. Vi benket oss ute på ytterste brygge i stor ring. Noen assistenter valgte å sitte på det varme berget rett bak oss. Mens vi satt der og sang, hadde vi utsikt utover hav og solnedgang. Aldri har vel en konsert hatt så vakre rammer. Vi fikk utdelt sanghefter og alle sang vi med den stemmen vi har, i et blandet allsidig kor. Hundene lå helt rolig ved siden av oss og det så ut som de nøt stemningen like mye som vi gjorde.

Sammen har virkelig vært et godt sted å være. Det var vemodig å pakke sammen og dra videre. Uka hadde gått så altfor fort, mente de fleste. Vi som hadde jobbet så hardt for å få til leir. Glemt var alle timene med dugnadsjobb for å få penger inn. Vi hadde hatt en fantastisk uke i naturskjønne omgivelser. Vi hadde vært sammen med andre med funksjonsnedsettelser og servicehund. Dette med å leve med en funksjonsnedsettelse er et tema vi kan snakke sammen om på tross av ulike diagnoser. Det er ikke så ofte vi får anledning til å møte andre med funksjonsnedsettelser, og det føles befriende å kunne snakke om utfordringer uten å måtte forklare alt så godt. Vi forstår hverandre, er følelsen. Det å styrke hverandre, være en gruppe som sammen går videre og jobber for å ha liv hvor man får brukt seg selv og sine ressurser – det er oppskriften på trivsel og måloppnåelse.

Og Eidene Røde Kors senter, takk for oss og sees igjen nesten sommer. Opphold er booket!

Med hilsen Servicehundforbundet ved styreleder 

Heidi A. Rahm

Søk Coloplast Aktivitetsstipend

Coloplast Norge AS har et stipend som skal bidra til at brukere av stomi- eller kontinenshjelpemidler får leve det livet de ønsker. Coloplast ønsker å bidra slik at du kan oppleve best mulig livskvalitet i hverdagen. 

Les mer, og søk om aktivitetsstipendet