Tekst: Lena Lyseggen Brenden Foto: Private bilder

En godt trent kropp som utgangspunkt, kan det ha bidratt til at det ble enklere å komme raskt tilbake i treningssalen? Det er ikke noe man kan si sikkert, men for Bjørg kan det se ut til at det har hjulpet.

Bjørg er oppvokst i Tønsberg, og hadde en aktiv barndom. Fotball var idretten som tok all tid, og noe hun holdt på med frem til for et år siden.

-En korsbåndskade i 2016 satte fotballsatsningen på pause, da ble det mye alternativ trening. Styrketrening ble viktig for å komme raskt tilbake på fotballbanen etter skaden, og i den perioden ble jeg også introdusert for styrkeløft. Fotball var likevel det jeg fortsatte med etter skaden, men etter hvert tok styrketreningen mer tid, og jeg ga meg med fotballen, sier Bjørg.

Studier og trening

Når idrett og trening er en viktig del av livet falt også studievalget naturlig. På videregående ble toppidrettslinje valgt, og etterpå gikk veien videre til Oslo. Norges Idrettshøyskole og studier innen kroppsøving og idrettsfag ble et naturlig valg.

Nå har Bjørg og samboeren flyttet til Elverum, hvor hun skal studere videre innen kroppsøving og idrettsfag.

Sykdommen

Sykdommen kom brått, og Bjørg var lite plaget i starten. Egentlig forsto hun ikke helt hva det var, det startet med litt vondt i mage, mye luft og litt diare. Under studietiden i Oslo jobbet hun på Meny. -En dag ble det litt mye ferske boller på jobb, så jeg tenkte at det var det som gjorde at magen var vond den kvelden, sier hun. Hun hadde likevel valgt å snakke med lege, og skulle videre til utredning og ta noen tester, men livet gikk stort sett som normalt.

Hun deltok i en styrkeløftkonkurranse 13. april i 2019, og alt var relativt greit. Knappe to uker senere dro hele klassen på kajakktur, det var en del av eksamen og avslutning på Bachelorstudiet. -Det er klart jeg hadde litt utfordringer med magen, men ikke noe som stoppet meg, sier Bjørg.

-Så ble det verre, 1. mai dro jeg på legevakten på grunn av store smerter, de satte meg på Prednisolon, og jeg ble sendt hjem. Det hadde ikke noen effekt og jeg ble lagt inn på sykehuset, og der ble jeg en hel måned. De forsøkte litt forskjellige medisiner, men ikke noe hadde ventet effekt. Betennelsen ble verre, og jeg ble hasteoperert 23. mai, og fikk ileostomi. Det gikk fort, og jeg som alltid hadde vært frisk og aldri hørt om ulcerøs kolitt tidligere en gang, sier hun.

Kjæresten har vært en viktig støtte

I tiden på sykehuset og etter operasjonen har kjæresten vært en viktig støttespiller for henne. De snakket om hva som kunne skje, og legene forberedte Bjørg på at stomi kunne bli et alternativ. -Det ville jeg ikke høre om, men kjæresten min sa at det gikk helt fint og at vi skulle klare dette sammen, sier hun. -Klart jeg ble litt lei meg når det ble stomi, for som den optimisten jeg er, tenkte jeg vel at dette skulle ordne seg, sier hun videre.

-Nå ser jeg at det går helt fint med stomi, jeg har ikke hatt noen problemer med den eller hatt lekkasjer. Jeg har fått beskjed om at de kan legge tilbake og lage reservoar senere, men det er ikke aktuelt på mange år enda, kanskje etter at jeg har fått barn, sier Bjørg.

Målsetninger

-Jeg har satt meg noen mål, og et av de var VM nå i vår, men det ble utsatt på grunn av situasjonen med korona vi er i akkurat nå. Treningen er likevel en viktig del av hverdagen, og jeg forsøker å holde motivasjonen oppe og trene alternativt. Det skal likevel sies at det ble litt annerledes da treningssenteret ble stengt, sier hun.

Spørsmålet som raskt dukker opp hos meg er; Hvordan er det å kombinere tung styrketrening og stomi. Tenker da litt på brokk og forebygging av det. -Kroppen min var godt trent før jeg ble syk, og jeg var jo ikke syk og ute av trening lenge heller. Jeg fikk lov å trene raskt etter operasjonen i samråd med fysioterapeut, men det er klart at jeg startet veldig forsiktig. Det har vært viktig for meg å kunne bruke brokkbelte på trening, og jeg har også fått dispensasjon til å bruke det i nasjonale konkurranser fremover som følge av at jeg er operert i magen, sier hun.

-Noen øvelser må jeg være litt mer forsiktig med, men mange år med trening gjør at jeg kjenner kroppen min godt og vet hva som er greit for meg. Det er nok ikke styrkeløft som er det man først skal starte med etter en stomioperasjon, fortsetter hun forsiktig. -For meg har ikke stomien vært noe hinder, og det synes jeg det er viktig å si. Jeg bruker SenSura Mio stomiposer, og føler at det fungerer fint for meg, sier hun til slutt.

Tekst: Lena Lyseggen Brenden, Foto: Private bilder

Kristine Mustafa Solli, 29år, bor på Ålgård utenfor Stavanger, samboer og hund.

Slik beskrive Kristine seg selv når hun søker om Coloplast Aktivitetsstipend;

-Jeg har Ulcerøs Kolitt, og ble etter mange tunge år med harde symptomer og sykdom operert 10.desember 2018 og fikk ileostomi. Jeg måtte gå mange runder med meg selv før jeg klarte å takke ja til operasjonen, men angrer ikke i dag.

Da jeg lå på sykehuset, nyoperert, for et år siden,  bestemte jeg meg for at nå skal ting snu. Der og da (i samråd med kirurgen) bestemte jeg meg for å gå 52 fjelltopper i løpet av 2019, en for hver uke. Jeg trengte et mål for å motivere meg selv til å komme meg opp og ut av sykesenga, og styrke kroppen på ny. Allerede ved utløpet av juni hadde jeg nådd målet mitt, og den logiske fortsettelsen ble 100 topper i 2019. Det klarte jeg!

Noen fjelltopper var mer krevende enn andre, noen korte, noen lange, noen gjentakelser og noen nye. Jeg er utrolig stolt og fornøyd over egen innsats. Det var mye bra med et slikt mål, men blod, svette og en god dæsj tårer kom med på kjøpet.

Jeg er dessverre enda ikke i jobb etter operasjonen, pga fortsatt noen begrensninger med magen, men også pga fatigue som har kommet med sykdommen. Men friluftslivet har gitt meg motivasjon, styrke, glede og mestring.

Coloplast ser frem til å følge Kristine videre fremover, hun fikk tildelt stipend for å kjøpe seg en packraft eller sammenleggbar kajakk.  Dette vil gjøre det enklere for Kristine å utfordre seg selv til nye turer i skog og fjell. Du vil bli bedre kjent med henne senere dette året.

Tekst: Lena Lyseggen Brenden, Foto: Private bilder

Eivind Wike Berggreen, er 52 år bor i Hvittingfoss, Buskerud.

Gift med Edel, har 2 voksne barn, 3 voksne bonusbarn og to barnebarn.

Jobber som kvalitetsingeniør med oppfølging av undervannskonstruksjoner som er under bygging.

Eivind ble ileostomioperert i september 1995, etter en vanskelig periode på ca 2 år med Ulcerøs Kolitt. 

-Jeg liker fart og spenning, og med alderen er det lett for å bli sittende for mye stille, derfor har jeg begynt å trene enduro. Jeg har planer om å stille i flere enduro konkurranser i løpet av 2020, og tenkte at en søknad til aktivitetsstipendet til Coloplast hadde vært en ypperlig måte å få hjelp til å få dette til, skriver han i sin søknad om aktivitetsstipend fra Coloplast.

Vi kommer til å bli bedre kjent med Eivind, og hvordan det går i konkurransene, når vi kommer tilbake til en vanlig hverdag etter Covid-19 og idrettsarrangement igjen kan gå som normalt.

Tekst: Lena Lyseggen Brenden, Foto: Private bilder

Indira Milena, ei målbevisst jente, som først i voksen alder oppdaget hvor viktig idretten er for henne. Hun  trener hardt for å få en plass på landslaget i Paralangrenn.

Indira Milena er født i Colombia, og ble adoptert 6 år gammel, hun kom til et lite sted på Vestlandet.. -Men det var uvant å komme til Norge, klimaet var helt annerledes enn det jeg var vant til. Kulturen og ikke minst språket var vanskelig i starten, forteller Indira. -Jeg var mye frustrert og sinna, det var jo ingen som forsto meg, og jeg forsto heller i hva de sa, fortsetter hun. Det var i det hele tatt mye som var annerledes, jeg var ikke vant til å spise mer enn én gang om dagen, og vi spiste alt vi fikk i usikkerhet for når vi fikk neste måltid, jeg brukte tid til å venne meg til at jeg ikke trengte å stjele mat for å sikre meg selv, sier hun.

-Jeg er veldig takknemlig for at jeg fikk vokse opp i Norge, jeg ser jo nå hvor bra det er i forhold til helsevesenet og all hjelp jeg har fått. Da jeg kom til Norge krabbet jeg bare, og det var først etter at jeg kom til Norge de fant ut at jeg er født med ryggmargsbrokk. Brokket er ikke så tydelig og jeg lærte meg å gå når jeg var åtte år, jeg brukte skinner på beinet til jeg ble tyve år. Jeg brukte også krykker lenge, men nå bruker jeg rullestolen mer, mange år med stahet har gitt meg litt vonde skuldre og slitasjer, forteller hun.

Aktivitetsstipend

Indira søkte i desember om Coloplast Aktivitetsstipend. Søknaden fortalte oss i Coloplast om ei jente med mye pågangsmot og viljestyrke. Hun vil satse på Paralangrenn i form av pigging, og ønsket hjelp for å kunne delta på samlinger som kunne styrke hennes muligheter for en plass på rekruttlaget. Vedlagt var det også et bilde hvor Indira smiler om kapp med solen, så søknaden sammen med bildet gjorde at valget ble lett for juryen. Vi gleder oss til følge Indira videre fremover også.

Målbevisst

Indira er målbevisst og ved siden av jobben som støttekontakt er hun engasjert som frivillig på Haukeland Sykehus.

Indira legger ned mye tid på trening, selv om hun ikke var så aktiv i oppveksten. Det var ikke så mange tilbud innen idrett for de med funksjonsnedsettelse der hun bodde, og hun følte ofte at de var redde for å skade henne i gymtimene på skolen, så da ble hun ikke så aktiv der heller.

Som ung voksen prøvde hun ulike idretter, blant annet paraishockey og pigging. Etter at hun for to år siden deltok på Ridderrennet på Beitostølen ble målene raskt satt. Hun ville satse på langrenn, for hun er glad i å stake og bruke kroppen på den måten.

Drømmer satt på vent

Denne vinteren var målene tydelige, hun ville kvalifisere seg gjennom deltagelse på WorldCup renn og i NM til å bli med på rekruttlaget. Det ble deltagelse i WorldCup og NM, men ridderuka og WorldCup runden i Østersund i mars ble avlyst. Den nye situasjonen med Covid-19, satte en stopper for en fin avslutning på sesongen.

-Målet er nå å satse fullt mot vintersesongen 2020/21, også er det et håp om en gang å kunne delta i Paralympics, sier hun forsiktig. -Det er lov å drømme, fortsetter hun.

Trening i en annerledes tid

Selv om vinteren ikke ble som planlagt, har hun ikke gitt opp treningen. -Det er klart det er litt vanskeligere å holde motivasjonen oppe hver dag, og litt vanskelig å omstille seg. Vi er vant til å trene sammen og ha andre rundt oss, men vi har fått mange fine øvelser fra Olympiatoppen og har felles treninger via Skype, så det er mulig, sier hun.

Jeg avslutter samtalen med å spørre, «Hvem er Indira?» - Jeg ser på meg selv om ei jente med godt humør og mye pågangsmot, sier hun forsiktig.  -Det har vært tøffe dager og jeg har i perioder slitt mentalt med å finne meg selv, men da er treningen utrolig viktig. Den gjør noe med deg, sier hun som en avslutning.

Jeg ser i hvert fall frem til å følge Indira videre i hennes trening, og ser frem til at vi kan treffes når situasjonen i Norge er litt mer normal igjen.

Tekst: Lena Lyseggen Brenden, Foto: Private bilder

De er tre aktive utøvere i Norge for øyeblikket (På bildet: Guro, Kenneth og Siri) innen idretten parabob – verdens raskeste vinteridrett for folk med en funksjonsnedsettelse. Siri ble mamma rett før jul, og har vært litt mindre aktiv denne sesongen. Guro og Kenneth er derfor de som har satset mest i vinter.

Guro hadde planlagt å kjøre alle 12 konkurranser i WorldCup, seks ulike baner på to ulike kontinent (Europa og Nord Amerika).

Så skulle de begge kjøre Norges Cup, Norgesmesterskap og VM på hjemmebane på Lillehammer i mars. Dette ble dessverre utsatt på grunn av Covid-19.

Vi følger derfor laget videre og ser frem til nye spennende utfordringer når høsten kommer.

Oslo Rullestolrugbyklubb har stort fokus på rekruttering og ønsker at mange skal få muligheten til å være i aktivitet.

Slik skriver de selv i søknaden;

Vi vil fortsatt ha stoler og utstyr til utlån slik at de som er nysgjerrige på sporten får en mulighet til å prøve. Vi bidrar sterkt under Camp Spinal Sommer der vi stiller med stoler, hansker og veiledning. Vi deltar på, og arrangerer, både Østlandscup og Norgesserie. De beste spillerne i vår klubb deltar også på turneringer i utlandet for å heve nivået på de spillerne som ønsker det, mens vi har et lokalt tilbud for de som bare ønsker å trene litt og være sosial.

Oslo Rullestolrugbyklubb ble i 2018 norgesmestere under NM-veka i Stavanger og nummer to i 2019. Målet nå er å jobbe mot en nytt gull, når konkurransen bli er fortsatt litt usikkert.